Stikkord: rustfrie stål

Stal Nierdzewna Sklad

Arne

Rustfritt Stål Sammensetning: En Omfattende Analyse av Legeringselementer og Deres Innvirkning

Rustfritt stål er en fellesbetegnelse for en gruppe korrosjonsbestandige stållegeringer som inneholder en minimumsmengde krom på omtrent 10,5 vektprosent. Denne definerende egenskapen, passivering, oppstår når krom reagerer med oksygen i luften og danner et tynt, usynlig og selvhelbredende lag av kromoksid på overflaten av stålet. Dette passivlaget beskytter det underliggende metallet mot rust og andre former for korrosjon, noe som gjør rustfritt stål til et uvurderlig materiale i et bredt spekter av industrielle, kommersielle og husholdningsapplikasjoner.

For å fullt ut forstå de forskjellige typene rustfritt stål og deres spesifikke bruksområder, er det essensielt å ha en dyp forståelse av deres kjemiske sammensetning. Ulike legeringselementer tilsettes basislegeringen av jern og krom for å forbedre spesifikke egenskaper som korrosjonsbestandighet, styrke, duktilitet, sveisbarhet og bearbeidbarhet. Denne artikkelen vil gi en omfattende oversikt over de viktigste legeringselementene som finnes i rustfritt stål, deres individuelle funksjoner og hvordan de samhandler for å skape de mangfoldige kvalitetene som kjennetegner denne allsidige materialfamilien.

De Grunnleggende Legeringselementene i Rustfritt Stål

Kjernen i enhver rustfri stållegering er kombinasjonen av jern og krom. Forholdet mellom disse to elementene, sammen med tilstedeværelsen av andre legeringselementer i varierende proporsjoner, bestemmer de unike egenskapene til den spesifikke stålkvaliteten.

Krom (Cr): Nøkkelen til Korrosjonsbestandighet

Som nevnt innledningsvis, er krom det avgjørende elementet som gir rustfritt stål sin karakteristiske korrosjonsbestandighet. Et minimumsinnhold på 10,5% krom er nødvendig for at det beskyttende passivlaget skal dannes og opprettholdes effektivt i de fleste miljøer. Økende krominnhold forbedrer korrosjonsbestandigheten ytterligere, spesielt mot mer aggressive miljøer som inneholder klorider, syrer og alkaliske løsninger. I noen høytlegerte rustfrie stål kan krominnholdet overstige 25%. Krom bidrar også til økt hardhet, styrke og motstand mot oksidasjon ved høye temperaturer.

Nikkel (Ni): Forbedring av Duktilitet og Korrosjonsbestandighet

Nikkel er et annet viktig legeringselement som ofte tilsettes austenittiske rustfrie stål, som er den mest brukte typen. Nikkel bidrar til å stabilisere den austenittiske krystallstrukturen ved romtemperatur, noe som resulterer i forbedret duktilitet, formbarhet og sveisbarhet. I tillegg forbedrer nikkel korrosjonsbestandigheten, spesielt mot reduserende syrer og pittingkorrosjon i kloridholdige miljøer. Kombinasjonen av krom og nikkel i 18/8 rustfritt stål (som type 304) er et klassisk eksempel på synergien mellom disse to elementene, som gir utmerket korrosjonsbestandighet og mekaniske egenskaper.

Karbon (C): En Balansegang mellom Styrke og Korrosjonsbestandighet

Karbon er et essensielt element i alle stål, inkludert rustfritt stål. Det bidrar betydelig til hardheten og styrken til materialet. Imidlertid kan et for høyt karboninnhold være skadelig for korrosjonsbestandigheten, spesielt under sveising. Når rustfritt stål utsettes for høye temperaturer under sveising, kan karbon reagere med krom og danne kromkarbider ved korngrensene. Dette «kromutfellingen» reduserer krominnholdet i de omkringliggende områdene, noe som gjør dem mer utsatt for intergranulær korrosjon. For å motvirke dette problemet, brukes ofte lavkarbonkvaliteter (L-kvaliteter, f.eks. 304L, 316L) eller stabiliserende elementer som titan eller niob.

Andre Viktige Legeringselementer og Deres Funksjoner

I tillegg til de grunnleggende elementene krom, nikkel og karbon, inneholder mange rustfrie stålkvaliteter andre legeringselementer som er tilsatt for å oppnå spesifikke egenskaper.

Molybden (Mo): Økt Motstand mot Pitting og Spaltekorrosjon

Molybden er et svært effektivt legeringselement for å forbedre korrosjonsbestandigheten, spesielt mot pitting og spaltekorrosjon i kloridholdige miljøer, som sjøvann og avsaltingsanlegg. Molybden bidrar også til å øke styrken og motstanden mot kryp ved høye temperaturer. Rustfrie stål som inneholder molybden (f.eks. type 316) er betydelig mer motstandsdyktige mot korrosjon i aggressive miljøer enn de uten.

Titan (Ti) og Niob (Nb/Cb): Stabilisering mot Kromkarbidutfelling

Titan og niob (også kjent som columbium) er sterke karbiddannere som brukes til å stabilisere rustfritt stål mot kromkarbidutfelling under sveising og ved høye temperaturer. Når disse elementene er til stede, reagerer de fortrinnsvis med karbon og danner stabile karbider (titan- eller niobkarbider) i stedet for kromkarbider. Dette opprettholder det nødvendige krominnholdet i løsningen og forhindrer intergranulær korrosjon. Rustfrie stål stabilisert med titan (f.eks. type 321) eller niob (f.eks. type 347) er ideelle for applikasjoner som involverer sveising eller drift ved forhøyede temperaturer.

Mangan (Mn): Forbedring av Styrke og Deoksidering

Mangan tilsettes rustfritt stål hovedsakelig som et deoksideringsmiddel under stålfremstillingen. Det bidrar også til å øke løseligheten av nitrogen i stålet og kan forbedre styrken og hardheten i visse austenittiske rustfrie stål. I noen tilfeller kan mangan delvis erstatte nikkel i austenittiske rustfrie stål for å redusere kostnadene, men dette kan påvirke korrosjonsbestandigheten og andre egenskaper.

Silisium (Si): Økt Oksidasjonsbestandighet og Deoksidering

Silisium fungerer også som et deoksideringsmiddel under stålfremstillingen. I tillegg bidrar det til å forbedre oksidasjonsbestandigheten ved høye temperaturer og kan øke fluiditeten til smeltet stål under sveising. Høye silisiuminnhold kan imidlertid redusere formbarheten.

Kobber (Cu): Forbedring av Motstand mot Reduserende Syrer

Kobber kan tilsettes visse rustfrie stålkvaliteter for å forbedre motstanden mot reduserende syrer, som svovelsyre og fosforsyre. Det kan også bidra til å forbedre motstanden mot sjøvannskorrosjon i visse legeringer.

Nitrogen (N): Økt Styrke og Lokal Korrosjonsbestandighet

Nitrogen er et austenittstabiliserende element som kan øke styrken og hardheten til rustfritt stål uten å redusere korrosjonsbestandigheten i samme grad som karbon. Det kan også forbedre motstanden mot pitting og spaltekorrosjon, spesielt i kombinasjon med molybden.

Svovel (S) og Selen (Se): Forbedring av Bearbeidbarhet (Free-Machining Steel)

Svovel og selen tilsettes i små mengder til visse rustfrie stålkvaliteter for å forbedre bearbeidbarheten. Disse elementene danner inneslutninger i stålstrukturen som fungerer som sponbrytere under maskinering, noe som resulterer i kortere spon og lettere bearbeiding. Imidlertid reduserer tilsetningen av svovel og selen generelt korrosjonsbestandigheten og sveisbarheten, så disse kvalitetene brukes hovedsakelig i applikasjoner der bearbeiding er en kritisk faktor og korrosjonskravene er moderate.

Fosfor (P): Økt Styrke, Men Kan Redusere Duktilitet

Fosfor kan øke styrken til rustfritt stål, men det kan også redusere duktiliteten og seigheten. Det er vanligvis holdt på et lavt nivå i de fleste rustfrie stålkvaliteter.

Klassifisering av Rustfritt Stål etter Sammensetning og Mikrostruktur

Rustfritt stål kan klassifiseres i forskjellige grupper basert på deres kjemiske sammensetning og den dominerende mikrostrukturen ved romtemperatur. De vanligste typene inkluderer:

Austenittisk Rustfritt Stål

Austenittiske rustfrie stål er den mest utbredte typen, og utgjør omtrent to tredjedeler av all produsert rustfritt stål. De har en austenittisk mikrostruktur, som er en kubisk flatesentrert (FCC) krystallstruktur. Denne strukturen oppnås ved tilsetning av austenittstabiliserende elementer som nikkel, mangan og nitrogen. Austenittiske rustfrie stål kjennetegnes av:

  • Utmerket korrosjonsbestandighet
  • God sveisbarhet
  • God formbarhet og duktilitet
  • Kan ikke herdes ved varmebehandling (men kan herdes ved kaldforming)
  • Vanligvis ikke-magnetiske (men kan bli lett magnetiske etter kaldforming)

Eksempler inkluderer 304 (18% krom, 8% nikkel), 316 (18% krom, 10% nikkel, 2% molybden) og 321 (18% krom, 8% nikkel, titan).

Ferrittisk Rustfritt Stål

Ferrittiske rustfrie stål har en ferrittisk mikrostruktur, som er en kubisk romsentrert (BCC) krystallstruktur. De inneholder vanligvis krom (mellom 10,5% og 30%) og lave nivåer av karbon og andre legeringselementer. Ferrittiske rustfrie stål kjennetegnes av:

  • God korrosjonsbestandighet (generelt lavere enn austenittiske)
  • God motstand mot spenningskorrosjon
  • Dårlig sveisbarhet i tykkere seksjoner
  • Moderat styrke og duktilitet
  • Magnetiske
  • Kan ikke herdes ved varmebehandling

Eksempler inkluderer 430 (16-18% krom) og 446 (23-27% krom).

Martensittisk Rustfritt Stål

Martensittiske rustfrie stål har en martensittisk mikrostruktur, som oppnås ved rask avkjøling (quenching) fra austenittisk temperatur. De inneholder krom (mellom 11,5% og 18%) og relativt høye karbonnivåer. Martensittiske rustfrie stål kjennetegnes av:

  • God korrosjonsbestandighet (lavere enn austenittiske og ferrittiske)
  • Høy styrke og hardhet (kan herdes ved varmebehandling)
  • Moderat duktilitet
  • God bearbeidbarhet i glødet tilstand
  • Magnetiske
  • Sveisbarhet er begrenset og krever spesielle hensyn

Eksempler inkluderer 410 (11,5-13,5% krom) og 440C (16-18% krom, høyt karbon).

Dupleks Rustfritt Stål

Dupleks rustfrie stål har en mikrostruktur som består av en blanding av både austenittiske og ferrittiske faser (vanligvis omtrent 50/50). Denne kombinasjonen gir dem en unik sett av egenskaper som er overlegne de rene austenittiske og ferrittiske stålene i mange tilfeller. Dupleks rustfrie stål kjennetegnes av:

  • Høy styrke (betydelig høyere enn austenittiske)
  • God til utmerket korrosjonsbestandighet (ofte bedre enn 304 og tilnærmet 316)
  • God motstand mot pitting, spaltekorrosjon og spenningskorrosjon
  • Moderat sveisbarhet (krever nøye kontroll)
  • God duktilitet (bedre enn ferrittiske)
  • Magnetiske

Eksempler inkluderer 2205 (22% krom, 5% nikkel, 3% molybden) og 2507 (25% krom, 7% nikkel, 4% molybden).

Utfellingsherdende Rustfritt Stål

Utfellingsherdende rustfrie stål oppnår høy styrke og hardhet gjennom en varmebehandlingsprosess som kalles utfellingsherding eller aldring. De kan ha enten martensittisk, austenittisk eller semaustenittisk mikrostruktur i den løsningsglødede tilstanden og danner harde intermetalliske partikler under aldring. Utfellingsherdende rustfrie stål kjennetegnes av:

  • Svært høy styrke og hardhet etter utfellingsherding
  • God korrosjonsbestandighet (varierer avhengig av kvalitet)
  • God bearbeidbarhet i den løsningsglødede tilstanden
  • Sveisbarhet varierer avhengig av kvalitet

Eksempler inkluderer 17-4 PH (17% krom, 4% nikkel, kobber) og 15-5 PH (15% krom, 5% nikkel, kobber).

Hvordan Legeringselementene Påvirker Egenskapene til Rustfritt Stål

Samspillet mellom de forskjellige legeringselementene i rustfritt stål er komplekst og avgjørende for å oppnå de ønskede egenskapene for en gitt applikasjon. La oss se nærmere på hvordan de viktigste elementene påvirker nøkkelegenskapene:

Korrosjonsbestandighet

Krom er den primære bidragsyteren til korrosjonsbestandighet gjennom dannelsen av det passive kromoksidsjiktet. Høyere krominnhold gir bedre beskyttelse, spesielt i oksiderende miljøer. Nikkel forbedrer korrosjonsbestandigheten i reduserende miljøer og bidrar til motstand mot pitting. Molybden er svært effektivt mot pitting og spaltekorrosjon i kloridholdige miljøer. Nitrogen kan også forbedre lokal korrosjonsbestandighet. Lavt karboninnhold er viktig for å unngå kromkarbidutfelling og intergranulær korrosjon.

Mekaniske Egenskaper (St

Astm A182 F51

Arne

Omfattende Guide til ASTM A182 F51: En Dybdeanalyse av Duplex Rustfritt Stål

I den moderne ingeniørverden er materialvalg en kritisk faktor som direkte påvirker ytelsen, sikkerheten og levetiden til et bredt spekter av applikasjoner. Blant de mange tilgjengelige materialene utmerker ASTM A182 F51 seg som et høytytende duplex rustfritt stål. Denne omfattende guiden har som mål å gi en dyptgående forståelse av dette bemerkelsesverdige materialet, og dekke dets kjemiske sammensetning, mekaniske egenskaper, korrosjonsbestandighet, sveise- og varmebehandlingsprosedyrer, samt dets mangfoldige bruksområder i ulike industrielle sektorer. Vårt mål er å presentere en så detaljert og informativ ressurs at den blir den definitive kilden for alle som søker kunnskap om ASTM A182 F51.

Hva er ASTM A182 F51? En Introduksjon til Duplex Rustfritt Stål

ASTM A182 F51 er en standardspesifikasjon fra American Society for Testing and Materials (ASTM) for smidde eller valset legerings- og rustfrie stålrørflenser, smidde beslag og ventiler og deler for høytemperatur-service. Betegnelsen «F51» indikerer den spesifikke legeringstypen innenfor denne standarden, som er et duplex rustfritt stål. Duplex rustfrie stål er en unik klasse av rustfrie stål som har en mikrostruktur bestående av en blanding av både austenittiske (kubisk flatesentrert) og ferrittiske (kubisk romsentrert) faser. Denne dual-fase strukturen gir F51 en kombinasjon av egenskaper som er overlegne konvensjonelle austenittiske og ferrittiske rustfrie stål hver for seg.

Den Unike Mikrostrukturen: Austenitt og Ferritt i Harmoni

Fordelene med Duplex Struktur Sammenlignet med Andre Rustfrie Stål

Sammenlignet med vanlige austenittiske rustfrie stål, som 304 og 316, tilbyr ASTM A182 F51 betydelig høyere strekkfasthet og flytegrense, ofte rundt det dobbelte. Dette gjør det mulig å designe lettere og mer kostnadseffektive konstruksjoner uten å gå på kompromiss med mekanisk integritet. Videre er F51 generelt mer motstandsdyktig mot spenningskorrosjonssprekker i kloridholdige miljøer, en svakhet som kan påvirke austenittiske stål. Sammenlignet med ferrittiske rustfrie stål har F51 bedre duktilitet og seighet, spesielt ved lave temperaturer, og er også lettere å sveise.

Kjemisk Sammensetning av ASTM A182 F51: Nøkkelelementer og Deres Rolle

Den nøye kontrollerte kjemiske sammensetningen er avgjørende for å oppnå de ønskede egenskapene i ASTM A182 F51. Hvert element som inngår i legeringen spiller en spesifikk rolle i å påvirke mikrostrukturen og de resulterende mekaniske og korrosjonsbestandige egenskapene. Nedenfor er en detaljert oversikt over de viktigste elementene og deres bidrag:

Jern (Fe): Hovedbestanddelen

Jern er basismetallet i ASTM A182 F51, og utgjør den største andelen av legeringen. Det danner krystallstrukturen som de andre elementene inkorporeres i.

Krom (Cr): Forbedrer Korrosjonsbestandighet

Krom er et essensielt legeringselement i alle rustfrie stål, og er ansvarlig for deres karakteristiske korrosjonsbestandighet. I ASTM A182 F51 ligger krominnholdet typisk mellom 21,0% og 23,0%. Krom reagerer med oksygen i atmosfæren og danner et tynt, usynlig og selvhelbredende passivt lag av kromoksid på overflaten av stålet. Dette laget beskytter materialet mot videre korrosjon i en rekke aggressive miljøer.

Nikkel (Ni): Stabiliserer Austenittfasen og Forbedrer Duktilitet

Nikkel er en austenittstabilisator, noe som betyr at det fremmer dannelsen av den austenittiske fasen i mikrostrukturen. I ASTM A182 F51 varierer nikkelinnholdet vanligvis mellom 4,5% og 6,5%. Nikkel bidrar også til forbedret duktilitet, seighet og sveisbarhet til stålet.

Molybden (Mo): Øker Motstand mot Gropdannelse og Spaltekorrosjon

Molybden er et viktig legeringselement som forbedrer motstanden mot lokal korrosjon, spesielt gropdannelse og spaltekorrosjon, spesielt i kloridholdige miljøer. Det bidrar også til økt styrke og motstand mot kryp ved høye temperaturer. ASTM A182 F51 inneholder typisk mellom 2,5% og 3,5% molybden.

Nitrogen (N): Forbedrer Styrke og Korrosjonsbestandighet

Nitrogen er et relativt nytt, men svært effektivt legeringselement i duplex rustfrie stål. Selv i små mengder (vanligvis 0,08% til 0,20% i ASTM A182 F51) bidrar nitrogen til betydelig økning i styrke, spesielt flytegrensen, og forbedrer også motstanden mot gropdannelse og spaltekorrosjon ved å øke stabiliteten til det passive laget.

Mangan (Mn): Deoksideringsmiddel og Austenittstabilisator

Mangan brukes hovedsakelig som et deoksideringsmiddel under stålfremstillingen. Det bidrar også til austenittstabiliteten i en viss grad og kan forbedre styrken. Maksimalt tillatt manganinnhold i ASTM A182 F51 er vanligvis spesifisert til 2,0%.

Silisium (Si): Deoksideringsmiddel og Øker Styrke

Silisium fungerer også som et deoksideringsmiddel under produksjonen og kan bidra til å øke styrken til stålet. Maksimalt tillatt silisiuminnhold i ASTM A182 F51 er vanligvis spesifisert til 1,0%.

Karbon (C): Påvirker Styrke og Korrosjonsbestandighet

Karbon er et viktig element i stål, men for høyt karboninnhold kan redusere korrosjonsbestandigheten, spesielt sveisekorrosjon. Derfor er karboninnholdet i ASTM A182 F51 holdt lavt, vanligvis under 0,030%, for å sikre god sveisbarhet og korrosjonsbestandighet.

Fosfor (P) og Svovel (S): Urenheter som Bør Minimeres

Fosfor og svovel er generelt betraktet som skadelige urenheter i rustfritt stål. Høyt fosforinnhold kan redusere duktiliteten, mens høyt svovelinnhold kan svekke korrosjonsbestandigheten og sveisbarheten. Derfor er maksimalt tillatt innhold av disse elementene strengt kontrollert i ASTM A182 F51, vanligvis til henholdsvis 0,040% og 0,030%.

Mekaniske Egenskaper til ASTM A182 F51: Styrke, Duktilitet og Seighet

De mekaniske egenskapene til ASTM A182 F51 er en direkte konsekvens av dets kjemiske sammensetning og den resulterende duplex mikrostrukturen. Disse egenskapene er avgjørende for å bestemme materialets egnethet for ulike bruksområder under forskjellige belastningsforhold. Nedenfor er en detaljert gjennomgang av de viktigste mekaniske egenskapene:

Strekkfasthet (Tensile Strength): Høy Motstand mot Brudd

Strekkfasthet er den maksimale spenningen et materiale kan tåle før det brister når det utsettes for trekkbelastning. ASTM A182 F51 har en betydelig høyere strekkfasthet sammenlignet med vanlige austenittiske rustfrie stål. Typiske verdier for strekkfasthet for F51 ligger i området 620-800 MPa (megapascal). Denne høye strekkfastheten gjør det mulig å bruke F51 i applikasjoner som krever høy mekanisk styrke og motstand mot brudd under ekstreme forhold.

Flytegrense (Yield Strength): Motstand mot Permanent Deformasjon

Flytegrensen er den spenningen som må overskrides for at et materiale skal gjennomgå permanent plastisk deformasjon. ASTM A182 F51 utviser også en betydelig høyere flytegrense sammenlignet med austenittiske rustfrie stål. Typiske verdier for flytegrensen for F51 ligger i området 450-550 MPa. Denne høye flytegrensen gjør at komponenter laget av F51 kan tåle høyere belastninger uten å deformeres permanent, noe som er kritisk i mange industrielle applikasjoner.

Forlengelse (Elongation): Mål på Duktilitet

Forlengelse er et mål på hvor mye et materiale kan strekkes før det brister, og indikerer materialets duktilitet. Selv om ASTM A182 F51 har høyere styrke enn austenittiske stål, beholder det fortsatt god duktilitet. Typiske verdier for forlengelse ved brudd for F51 er vanligvis rundt 25-35% (på en standard prøvelengde). Denne kombinasjonen av høy styrke og god duktilitet er en av de viktigste fordelene med duplex rustfrie stål.

Hardhet (Hardness): Motstand mot Overflateinntrengning

Hardhet er et mål på materialets motstand mot permanent overflateinntrengning. Hardheten til ASTM A182 F51 er generelt høyere enn for austenittiske rustfrie stål, noe som bidrar til bedre motstand mot slitasje og erosjon. Typiske hardhetsverdier for F51 kan variere avhengig av varmebehandlingstilstanden, men ligger ofte i området 220-270 HB (Brinell-hardhet).

Slagseighet (Impact Toughness): Motstand mot Bruddforplantning

Slagseighet er et mål på materialets evne til å absorbere energi og motstå bruddforplantning, spesielt ved lave temperaturer eller under rask belastning. ASTM A182 F51 har generelt god slagseighet, spesielt sammenlignet med ferrittiske rustfrie stål. Selv om det kanskje ikke når nivåene til visse austenittiske stål i ekstreme lavtemperaturer, er det tilstrekkelig for mange applikasjoner som opererer i et bredt temperaturområde. Slagseigheten kan påvirkes av faktorer som varmebehandling og sveiseprosedyrer, og det er viktig å sikre riktig prosesskontroll for å opprettholde gode seighetsegenskaper.

Elastisitetsmodul (Young’s Modulus): Stivhet til Materialet

Elastisitetsmodulen, også kjent som Young’s modulus, er et mål på et materials stivhet eller motstand mot elastisk deformasjon under belastning. For ASTM A182 F51 ligger typiske verdier for elastisitetsmodulen rundt 200 GPa (gigapascal). Dette er sammenlignbart med mange andre ståltyper og indikerer materialets evne til å motstå deformasjon under moderat belastning.

Korrosjonsbestandighet til ASTM A182 F51: Overlegen Ytelse i Aggressive Miljøer

En av de mest fremtredende fordelene med ASTM A182 F51 er dets utmerkede korrosjonsbestandighet i en rekke aggressive miljøer. Den kombinerte effekten av høyt krominnhold, tilstedeværelsen av molybden og nitrogen, samt den balanserte duplex mikrostrukturen, bidrar til denne overlegne ytelsen. Nedenfor utforsker vi de forskjellige formene for korrosjon som F51 er motstandsdyktig mot:

Generell Korrosjon (Uniform Corrosion): Jevnt Angrep på Overflaten

Generell korrosjon er en form for korrosjon som angriper hele overflaten av materialet jevnt. ASTM A182 F51 har god motstand mot generell korrosjon i mange syrer og alkaliske miljøer, spesielt i sammenligning med karbonstål. Den høye krominnholdet bidrar til dannelsen av et stabilt passivt lag som beskytter mot denne formen for angrep.

Gropdannelse (Pitting Corrosion): Lokalisert Intens Korrosjon

Gropdannelse er en svært lokalisert form for korrosjon som resulterer i dannelse av små, dype hull eller «groper» på overflaten av materialet. Dette kan være spesielt problematisk i kloridholdige miljøer. ASTM A182 F51 har betydelig bedre motstand mot gropdannelse enn de fleste austenittiske rustfrie stål, takket være tilstedeværelsen av molybden og nitrogen. Disse elementene øker stabiliteten til det passive laget og gjør det mer motstandsdyktig mot nedbrytning av kloridioner.

Spaltekorrosjon (Crevice Corrosion): Korrosjon i Begrensede Geometrier

Spaltekorrosjon oppstår i trange spalter eller skjermede områder hvor det kan oppstå stagnasjon av korrosivt medium og konsentrasjon av skadelige ioner, som klorider. ASTM A182 F51 viser også god